16/09/2017

Sjarmerende hagebyliv i sjokoladearbeidernes gamle boliger

Utbyggingen av dagens Hasle er på mange måter et fremtidseksperiment. Ny teknologi, ny arkitektur, nye tanker om bomiljø og miljøvern. Men dette med å bygge nytt for fremtiden er noe Hasle har tradisjoner for.

Spol hundre år tilbake i tid, til 1912, og legg turen til Hasleveien og Fjordgløttveien, der et splitter nytt boligprosjekt er i ferd med å se dagens lys: Hasle hageby. Utbygger er selveste Freia Chocoladefabrik, der direktør Johan Throne Holst tenker helt nye tanker om boliger, hagebruk og økonomi. Mange arbeidere bor på denne tiden i dårlige, trange og mørke bygårder der mugg, tuberkulose og difteri herjer. Derfor bygger han en lys og vennlig hageby til fabrikkens arbeidere. Arkitekturen er i engelsk stil, med teglstein og skråtak, og alle husene blir lagt i rommelige hager der arbeiderne kan dyrke frukt og grønnsaker for å bedre kostholdet sitt. Holst er selvfølgelig ikke bare idealist: Han vet at sunne arbeidere både er mindre syke og mer produktive.

Eli Strand bor i Hasle hageby – et idyllisk sted som vitner om områdets historie. Der lever hun og familien det gode livet.

– Nå er det dessverre bare to hus igjen her hvor det bor folk som arbeider eller har arbeidet på Freia. Vi kjøpte av en Freia-familie, sier Eli Strand, som har bodd med mann og etter hvert barn i Fjordgløttveien 7B siden 2002.
– Men stedet bærer på en stolt tradisjon og historie.

– Wow, tenkte jeg, finnes det virkelig sånne områder i Oslo? Og dobbelt-wow, det er et hus til salgs her; og trippel-wow, det er det beste huset i gaten.

Hun opplevde første møtet med hagebyen, som skjedde helt uventet en kveld hun gikk tur med mannen sin, som en stor aha-opplevelse.
– Wow, tenkte jeg, finnes det virkelig sånne områder i Oslo? Og dobbelt-wow, det er et hus til salgs her; og trippel-wow, det er det beste huset i gaten. Dagen etter hadde vi kjøpt det. Slik flaks har man nok ikke i dette området i dag.

Eli og familien nyter godt av utbyggernes tro på betydningen av egen hage. Hun beklager at hun ikke har arbeidet så mye i hagen denne sommeren som hun pleier, ettersom de har vært mye borte, men kan likevel vise frem noen imponerende solsikker og by på deilige jordbær. Og eplene på de gamle trærne kommer av seg selv.
– Det er en gammel hage, dette, og det skal man ha respekt for, sier hun.
Det passer henne godt at den helt siden begynnelsen har vært en brukshage.
– Jeg kan ikke ha en prydhage, sier hun, og viser oss at de har både utekjøkken, trampoline og en bod så fin at den nærmest er et gjestehus. – Det er litt luksus å kunne dekorere huset med egne solsikker.

De har gjort en del endringer siden de flyttet inn. I den øverste etasjen, der det var soverom, har de åpnet opp og laget et stort kjøkken med spiseplass og stue. Et stubbloft ble fjernet for å gi skikkelig takhøyde. Da de skulle sette inn takluke, fikk de lov til å gjøre det bare fordi gamle tegninger viste at det hadde vært en takluke der før, og da måtte de bygge en som var på centimeteren lik den forrige. Sånn er det å ha hus som står på Byantikvarens gule verneliste – fasaden skal være slik den alltid har vært.

Inne kan de derimot gjøre som de vil. Det lille kjøkkenet i første etasje er blitt kontor, stuen er blitt to soverom, mens de i kjelleretasjen har bad- og vaskerom, gjesterom og kjellerstue med hjemmekino. Huset er for øvrig preget av en svært nevenyttig ektemann med et særlig godt grep om hyllesystemer.
– Og det kommer godt med, for jeg samler på alt mulig rart, sier Eli, og peker på en samling med gamle Holmegaard-vaser som en gang kom i et lite opplag.

– Det er en gammel hage, og det skal man ha respekt for.

Første verdenskrig fører til at alt blir dyrere – også det å bygge hus. De siste husene blir omtrent dobbelt så dyre å bygge som de første. Da stanser utbyggingen. Den fortsetter ikke før i 1947, når fire nye hus bygges på oversiden av lekeplassen, og i 1984, når Holsts barnebarn, arkitekten Einar Throne Holst, tegner nye husrekker inspirert av de gamle i bakken nedenfor. Til sammen utgjør de et unikt og levende boligområde.
– Og det er godt å vite at området ikke vil endre seg, sier Eli.– Sameiet eier alt sammen. Derfor kan vi være helt trygge på at en utbygger ikke kjøper for eksempel lekeplassen og bygger noe veldig stort og tett der.

– Det eneste som er synd, er at den store paviljongen ved lekeplassen forsvant en gang i årenes løp, og den skulle vi gjerne hatt, avslutter Eli.

Alle foto: Yvonne Sollihagen

 

Har du spørsmål til utleiesjefen?

Christian Geelmuyden følger transformasjonen på nært hold fra kontorene i Frontbygget på HasleLinje. Etter at eiendommen ble kjøpt i 2007 har mye skjedd. Mye gjenstår fortsatt, men utviklingen er nå inne i en ny fase.